Europas utfordringer er for alvorlige til å overlates til Tor Mikkel Wara

Frp skal ha for timingen. FNs klimasekretær Simon Stiell hadde knapt holdt åpningstalen på klimatoppmøtet i Antalya, da Frps energipolitiske talsperson Tor Mikkel Wara gikk ut og sa at partiet ville reforhandle klimatoppmøtenes kronjuvel, Parisavtalen. Grunnen, ifølge Wara, er at Kina og India øker utslippene sine, og at EU begår industrielt selvmord.
Wara viste til at det allerede har forsvunnet 100 000 arbeidsplasser i bilindustrien i Europa, og at like mange jobber kan forsvinne framover. «Det skyldes at de fleste landene ikke fører noe særlig klimapolitikk», sa han til NRK. «De prioriterer billig energi. Unntaket er Europa og Norge, som fører en knallhard klimapolitikk, som holder på å ta livet av industrien.»
Ser man på europeisk industri, er det kanskje fristende å trekke samme konklusjon som Wara. Men koplingen han gjør mellom klimapolitikk og industrielt selvmord, vil neppe gå inn i historien som et høydepunkt i europeisk industri- og energidebatt.
Det er likevel verdt å begynne med det Wara har rett i.
Industridøden
Parisavtalen er veldig langt fra perfekt, og en avtale som i større grad forpliktet store utslippsland som India, Kina, USA og Russland hadde vært å foretrekke. Det er også sant at Europa er langt mer ambisiøst enn andre verdensdeler.
Klimapolitikk gjør strømmen dyrere. EUs kvotesystem setter en pris på utslipp, og i og med at en del av strømmen i Europa kommer fra kull- og gasskraft, koster denne fossile kraften mer enn den ellers ville ha gjort. Det er dessuten riktig at europeiske energipriser er langt høyere enn både kinesiske og amerikanske, og det er riktig at dette er et problem for europeisk industri. Flere industribedrifter er stengt ned eller har flagget ut som en konsekvens.
Det er også en kjensgjerning at den europeiske bilindustrien sliter. EUs bilproduksjon har falt med rundt 2,6 millioner personbiler bare siden 2019, eller 19 prosent. I Tyskland er 16 prosent av arbeidsplassene i bilindustrien forduftet i samme periode, og i vår ventet under én av fire europeiske underleverandører å tjene nok til å kunne investere videre. Europeiske produsenter taper markedsandeler i Kina, mens kinesiske merker vokser i Europa.
Spørsmålet er hvor mye av dette som skyldes klimapolitikken.
Et energifattig kontinent
Først energiprisene. Gasskraften setter ofte strømprisen, fordi det dyreste kraftverket som trengs, bestemmer prisen for all strøm. Med dagens priser koster gassen som skal til for å produsere én megawattime strøm rundt 155 euro. Kvotene for utslippene fra den samme megawattimen koster rundt 30 euro. Gassen koster altså rundt fem ganger så mye som kvotene.
I fjor høst, da gassen var langt billigere, kostet gassen til én megawattime strøm rundt 55 euro i Europa mot 20 euro i USA. I tillegg kom kvoter for rundt 30 euro i Europa. Selv uten kvoter var med andre ord europeisk gasskraft tre ganger så dyr som den amerikanske. I dag har Europa mistet det meste av den russiske rørgassen, og krigen mot Iran har redusert tilførselen av flytende naturgass fra Midtøsten. Wara trekker fram klimapolitikk som forklaring på dyr strøm, idet europeisk gass koster ti (!) ganger så mye som amerikansk gass.
Noen vil innvende at klimapolitikken har stanset fossilutvinning i Europa, og at mer egenproduksjon kunne ha gjort prisene lavere, men de glemmer at Europa ikke er Norge. I motsetning til oss er Europa et energifattig kontinent, og fossilforekomstene er begrensede. Noen av dem er stengt, men den største – gassfeltet Groningen i Nederland – ble stengt på grunn av jordskjelv, ikke klimapolitikk. Polen har de største anslåtte skifergassressursene i EU og ingen forbud mot fracking. Landet boret 72 brønner, og ingen av dem kom i produksjon. Storbritannia kunne ha opprettholdt utvinningen i Nordsjøen lenger, men reservene der er i stor grad tømt. Britene har hentet ut rundt 90 prosent av oljen og gassen på britisk sokkel, og mer boring i Nordsjøen er neppe noen langsiktig strategi for britene. Uansett settes gassprisen av importprisen så lenge Europa må importere noe av gassen.
Kunne så Europa ha valgt kull i stedet? Hadde man droppet kvotene og akseptert lokal luftforurensing (og elendigheten det fører med seg), ville kullkraft vært billig, og strømmen ville trolig vært billigere, særlig nå. Men de industriene som sliter mest, for eksempel kjemisk industri, bruker gass som råvare. Der hjelper kull lite. Tysklands hodeløse og kostbare nedstengning av atomkraft hadde for øvrig lite med klimapolitikk å gjøre.
Mange av Waras likesinnede ser Trumps fossilsatsing i USA som et forbilde, og hvis man gir blanke i klima, er dette muligens en løsning på høye energipriser. Men da fortrinnsvis for land med store egne forekomster, eventuelt en villighet til å angripe petrodiktaturer for å sikre seg kontroll over reservene deres. Europa har ingen av delene.
Klimapolitikken er også energisikkerhetspolitikk
Det viktigste Wara overser, er likevel at europeisk klimapolitikk også er energisikkerhetspolitikk. Europa er håpløst avhengig av importert energi, og nesten alt er fossilt. Kvotene gjør strømmen dyrere på kort sikt, men de er også et forsøk på å insentivere fornybarutbygging og gjøre Europa mindre avhengig av importert gass. Gassprisen blir omtrent den samme, men jo mer fornybar kraft, desto sjeldnere setter gassen strømprisen.
Spania har doblet sol- og vindkraftkapasiteten siden 2019, og blitt en yndet prygelknabe for fornybarkritikere etter fjorårets strømbrudd. Landet bruker riktignok mer gasskraft enn før for å holde nettet stabilt, og kostnadene for slike systemtjenester har økt fra ca. 13 til 22 euro per megawattime. Men i 2019 satte fossil kraft strømprisen i tre av fire timer, og i fjor skjedde det i under én av fem. Strømmen kostet i fjor i snitt 65 euro per megawattime i Spania, mot 90 i Tyskland og 116 i Italia, uten systemkostnader. Hovedgrunnen er at Tyskland og Italia har en høyere fossilandel.
Den tidligere sentralbanksjefen og italienske statsministeren Mario Draghi har pekt på det samme. I den mye omtalte Draghi-rapporten fra 2024 skrev han nettopp at avkarbonisering gjør det mulig å få energiprisene ned. Problemet, ifølge Draghi, er at gasskraften satte strømprisen 63 prosent av tiden i 2022, selv om den bare sto for rundt 20 prosent av kraftproduksjonen. Løsningen han skisserte var å skille prisen på fornybar og kjernekraft fra gassprisen, og å bygge mer sol og mer vind, raskere.
Problemet til europeisk bilindustri
Hva så med bilindustrien? Bilproduksjon er, i motsetning til hva Wara ser ut til å tro, ikke særlig energiintensiv. Bild omtalte nylig interne VW-tall som viser at fabrikkostnadene per bil er 4850 euro på en fabrikk i Emden i Tyskland og 1078 euro i Tianjin i Kina. Men nesten tre fjerdedeler av forskjellen skyldes personalkostnader. En arbeidstime koster 74 euro i Emden og 12 euro i Tianjin, og de ansatte i Tianjin jobber over 60 prosent flere timer i året. Strømmen er dyrere i Emden, men strømregningen er bare én av veldig mange poster i den resterende fjerdedelen.
Problemet til europeisk bilindustri ser tvert imot ut til å være at den ble sittende fast i fossilalderen for lenge. Mens Tesla og kinesiske produsenter satset på elektrifisering, batteriteknologi og software, klamret europeiske og andre amerikanske produsenter seg til forbrenningsmotoren. Og så kan man ta en titt på salgskurvene og gjette hvem som dominerer det globale bilmarkedet om fem eller ti år.
Klimapolitikk har kostnader, og det går an å sette mål som er for ambisiøse. Når EU-kommisjonen foreslår å myke opp kravet om utslippsfrie biler fra 2035, og medlemslandene nå vil gi industrien flere gratiskvoter enn planlagt, er det tegn på at dette har vært tilfelle. Wara burde imidlertid merke seg at ingen av tiltakene har fordret en reforhandling av Parisavtalen, som lar hvert land bestemme sine egne mål. Han spår selv at EU vil redusere klimakravene. Det kan EU gjøre uten å reforhandle noe som helst.
En verdensdel i relativ tilbakegang
Det er ikke godt å si nøyaktig hva som feiler Europa. Trolig hvilte Europas største økonomi – den tyske – i for stor grad på billig russisk gass, eksport til Kina og selskaper som lagde stadig bedre utgaver av de samme maskinene. Samtidig overlot tyske ingeniører den digitale revolusjonen til tech-nerder i Silicon Valley og Shenzhen. Da gassen ble borte og Kina gikk fra å være kunde til konkurrent, sto Tyskland igjen med en industri fra den andre industrielle revolusjonen og en gjeldsbrems som holdt investeringene nede.
I dag er Europa uansett en verdensdel i relativ tilbakegang. Den henger etter på innovasjon og forsvarsinvesteringer, har energipriser som svekker konkurransekraften og en demografisk utvikling som tynger velferdsstatene. Du trenger ikke være klimaaktivist for å ønske deg mer presise forklaringer enn de Wara tilbyr. Utfordringene er store, og å finne en løsning er altfor viktig til å overlates til Frp og partiets lettvinte klimakjepphester.


